16/4: Profesjonsferdigheter og yrkesetiske dilemmaer.

I dag har det dreid seg om profesjonsferdigheter og yrkesetiske dilemmaer når det gjelder lærerrollen. Det var mye snakk om hva det vil si å være ny som lærer. Den første som foreleste var Thorbjørn Karlsen, og han snakket litt om at det var viktig å tenke gjennom forventninger man har i forhold til lærerjobben. Mange nyutdannede har ofte skyhøye forventninger til seg selv, og opplever at disse ikke går an å oppfylle. Forventninger er bra, men vi må være realistiske mot oss selv. Han snakket også litt om mentorvirksomhet som er satt i gang på ulike skoler. En mentor er en som skal veilede deg, ensom du kan snakke med alt om angående yrket ditt og som kan hjelpe deg inn på riktig spor om du står fast. En slik person bør være en erfaren og godt kvalifisert person som vet hva han/hun snakker om. Andre foreleser ut var rektor ved Gressvik ungdomsskole, Erik Lund. Han snakket om hva han forventer seg av en lærer. Noe av det viktigste han tok opp som han forventet seg, er at en lærer skal være engasjert og glad i barna. En lærer skal også være flink til å variere undervisningen, slik at man får med seg alle. Variasjon er det samme som tilpasset opplæring, sa han. Som lærere er vår aller største oppgave å legge til rette for læring. Han snakket også om at det er viktig å se for seg situasjoner som kan hende oss i lærerrollen, på forhånd, slik at vi er bedre rustet når situasjonen plutselig dukker opp. Etter dette drøftet vi litt i basisgrupper hva som er den profesjonelle lærer. Vi kom hovedsakelig fram til at den profesjonelle lærer er en som har både faglig og sosial kompetanse. Han skal ikke bare øse ut kunnskap, uten å være sikker på om eleven får med seg noe. Mot slutten av dagen snakket to nyutdannede lærere om hvordan de har opplevd å bli kastet ut i læreryrket. Her hadde man ulike erfaringer, alt fra å få den klassen og det faget man aller minst ville ha, til å få den jobben som passet akkurat til ens kompetanse, med en gang. Det var i alle fall stor enighet blant disse lærerne at læreryrket er en givende jobb, der man kan bety mye for mange. Den er utfordrende, men gir veldig mye tilbake til en.

Det jeg syntes var mest spennende denne dagen, var å høre på hva de nyutdannede lærerne hadde å si om å være ferske i yrket. Det er veldig mye nytt man skal forholde seg til, både av rutiner og av mennesker. Man er veldig på egenhånd i begynnelsen, og kanskje usikker på seg selv. Da er det viktig å gjøre sitt beste, og bare kaste seg ut i det. De sa også at de hadde lært mer det første året som lærer, enn de hadde gjort i løpet av fire år på lærerutdanninga. Dette er fordi man lærer gjennom erfaring, og noen ting må oppleves for å læres, man kan ikke lese til seg alt i en bok. Slik er det jo med det meste i livet! Det var godt å se at de fortsatt var ved friskt mot, og ikke hadde latt seg skremme på grunn av alle utfordringene i yrket. Det var også godt å høre at de synes at lærerjobben er en givende og lærerik jobb, for det er det inntrykket jeg selv sitter med. Man har mulighet til å gjøre noe for barna, man kan bety mye for noen. Lærerjobben dreier seg ikke bare om å øse ut kunnskap, men også om å være der om noen trenger det. Jeg skal tenke mer på dette de sa om at det er lurt å tenke gjennom situasjoner på forhånd, når man skal ut i læreryrket. Jeg har ofte opplevd det i praksis, at jeg ikke har hatt en anelse om hva jeg skal gjøre, når det har hendt ting utenom det vanlige. At man er mentalt forberedt, er nok veldig viktig. Det er nok det jeg sitter igjen med etter denne dagen, at jeg bør tenke mer på dette.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

9/4-08: Den inkluderende skolen med vekt på det flerkulturelle.

I dag har dagen dreid seg om den flerkulturelle skolen, og forelesningen ble holdt av Kari Spernes. Vi brukte en del tid på å snakke om hva kultur egentlig er. Det vi kom fram til, er at dette er et begrep som er svært vanskelig å definere, fordi det er sammensatt av så mye, og har ingen helt klare grenser, ettersom ulike kulturer påfører hverandre nye ting hele tiden.  Å forstå at man som lærer vil møte barn fra alle slags kulturer, er viktig. Har man en forståelse av kulturen en elev kommer fra, vil man mye lettere tolke elevens oppførsel, enn at man går i fella og misforstår eleven helt. Syn på både kjønn, alder, skolegang, klesplagg,; generelt hvordan man skal oppføre seg og se ut, avhenger av kultur. Det er derfor viktig at man inkluderer foreldrene til fremmedkulturelle barn, slik at man har en gjensidig forståelse, og om det noen gang skulle utvikle seg problemer der man misforstår hverandre på grunn av ulike kulturer, så har man et godt forhold til hverandre fra før. Da vil konflikten mye lettere løse seg. Kari fortalte også om hva som er en flerkulturell skole. En flerkulturell skole dreier seg ikke nødvendigvis om at man har så mange barn av mange ulike etniske grupper. En flerkulturell skole dreier seg om hvordan skolen blir drevet. En slik skole har en tankegang som sier at ulike kulturer er det normale. ”Annerledeshet” er det normale. ”De voksne ivaretar elevenes rett til å være annerledes – deres forskjellighet – i fellesskap”, sier Kunnskapsdepartementet. Det er også viktig å vite ulike grunner til at man innvandring, eller for å si det på en annen måte, hvorfor folk utvandrer fra sitt eget hjemland. Noen vanlige grunner er arbeidssøking, utdanning, flukt, forfølgelse eller krig. Det er en fordel å vite hva eleven har vært i gjennom når man er lærer – da kan man lettere vite hvilke problemer eleven eventuelt strir med, og hvordan man best mulig kan legge til rette for en god skolehverdag for eleven.

Jeg synes det høres ut som en stor utfordring å ha flere elever med ulik kulturbakgrunn i en klasse, i alle fall om alle disse har ulikt morsmål. Det er mye å tenke på, og mye å forholde seg til. Det er ingen tvil om at å ha et godt forhold mellom skole og hjem, er en stor ressurs. Dette er viktig for et godt samarbeid, et samarbeid som kommer eleven til gode. Det kan være veldig forvirrende for en elev, når familien uttrykker visse holdninger, og skolen helt andre. Jeg tror det også er viktig å se det positive ved at mange ulike kulturer møtes på skolen. Man har noe å tilføre hverandre, og gjennom at man har daglig kontakt med de som ikke har det helt likt som en selv, vil man lære mye nytt, og forhåpentligvis få større respekt og forståelse for hverandre.  Alle barn har rett til å bli behandlet likt, men det kan nok være vanskelig ettersom noen elever trenger mer oppmerksomhet og tid enn andre. Kari sa at det var viktig å ikke synes ”synd på” de som man vet har opplevd mye traumatisk, men heller ha den holdningen at man skal være oppmerksom og omsorgsfull ovenfor disse, og få de til å føle seg velkomne der de er nå og tro på at de  vil klare seg fint i den nye kulturen.

 

 

 

 

26/3: Den inkluderende skole med fokus på ADHD og autismeforstyrrelser, del 2.

Denne dagen hadde vi del 2 av temaet om den inkluderende skolen i forhold til ADHD og autismeforstyrrelser. Thormod Jørgensen, rådgiver i PPT-tjenesten i Fredrikstad, hadde forelesningen.  Det som det ble snakket mest om denne dagen, var om ADHD. Hva det er, og hvordan man kan jobbe med elever som har denne diagnosen. Det viktigste han påpekte, er at vi må huske på at folk som har en slik diagnose, ikke ER diagnosen, men diagnosen er en del av dem. Hvordan får man en urolig person til å lytte? Få en personlig kontakt med barnet. Det funker ikke alltid med verbal kommunikasjon, å snakke til, eller å befale barnet på avstand, rope på/til det.  Det å gå helt inntil barnet og snakke rolig til det, har en helt annen effekt. Vi lærte også litt om hva ADHD konkret er: ADHD er koblingsfeil i hjernen. Det er for mye signaler på en gang, personen kan ikke holde styr på alt. Hjernen er det organet som holder styr på alle sanseorganene. Det viktigste for hjernen er å redusere alle inntrykkene man får hele tiden, slik at man sitter igjen med det mest vesentlige for situasjonen man er i. Hjernen har en enorm kapasitet til å ta til seg inntrykk, men ikke like stor kapasitet til å filtrere bort inntrykk. En med ADHD har ingen kognitive feil, ingen evnemessige forstyrrelser. Men indre uro blir forsterket av ytre uro, og det kan bli for mye på en gang for personen. Vi hadde også noe om autisme, at det finnes ulike typer autisme, der man er alt fra svært svekket av diagnosen, til de som levde et høytfungerende liv, og ikke hadde store problemer med diagnosen. Autisme er en samlebetegnelse for ulike typer utviklingsforstyrrelser. Vanlig for mange av de som har autisme er at de er kontaktsvake, språksvake, har sent språk og kan ha snevre interesser. Men de er likevel kognitivt friske, og flere er over gjennomsnittet intelligente. Jørgensen forklarte at en som er urolig med ADHD mangler stimuli – la de ta seg en løpetur og få utløp for dette. En autist har det motsatt, han har fått for mye stimuli – man må dempe ned.

 

Det jeg merket meg mest denne gangen var det foreleseren sa om at man ofte dømmer folk som har en diagnose, kun etter den diagnosen personen har. Vi blir forutinntatte, og regner med at en person er på en bestemt måte, fordi ”det er typisk”. Han sa at en person ikke ER en diagnose, men han lever med den. Diagnosen er bare en del av et individ, ikke hele individet. Dette er noe enhver kan glemme, for vi som ikke har en slik diagnose, kan ikke sette oss inn i deres sted. Vi svartmaler ofte deres virkelighet. Som lærer er det nok fort gjort å bli oppgitt over elever som oppfører seg svært urolig eller veldig uvanlig, men man bør være på vakt, og får man mistanke om at det feiler eleven noe utenom det vanlige, bør man observere over en tid, og notere. Jørgensen snakket om at man må diskutere sine bekymringer angående eleven med andre kolleger og profesjonelle, man kan ikke løse problemet eller sette en diagnose på egen hånd. Dette er noe en del lærere kan lære av tror jeg, for mange tror at de må ordne opp i alt selv, og dette er ikke alltid det hensiktsmessige. Denne gangen, akkurat som sist, ble det sagt at noe av det viktigste er å ikke miste troen på eleven som sliter med noe, men prøve å være positiv og motivere. Dette er noe enhver bør tenke på, som skal lære bort noe til andre.

  

Tirsdag 11. mars: ADHD/tverretatlig samarbeid i et inkluderingsperspektiv, del 1

Dette var den fjerde temadagen vår i pedagogikk, og denne gangen dreide det seg om ”en inkluderende skole og tverrfaglig samarbeid”. Lederen for ppt-tjenesten i Fredrikstad, Asbjørg Bekkevold, hadde forelesningen. Hun begynte forelesningen med, og snakket generelt mye om hennes opplevelse av å være mor til et barn med celebral parese. Hun hadde en del erfaring med hvordan hjelpeapparatet fungerer her i landet fra før, ettersom hun har jobbet i ppt-tjenesten i femten år. Men hun fikk føle det på kroppen på en annen måte, da hjelpeapparatet ble så å si nesten hele livet deres da hun fikk et prematurbarn med 100% funksjonshemming. Deres familie opplevde, som andre familier i deres situasjon, store dilemmaer med å velge og prioritere hva slags hjelpeapparater de skulle benytte seg av, for det var så mange og alle gav tilbud om hjelp. Det som derimot var et dilemma var at alle ville ha noe å si og ”vite bedre”. De som foreldre fikk ikke sagt sitt, de fikk ikke kommet til. Dagene gikk med til å reise fra sted til sted, fra lege til lege, og barnet deres og dem selv fikk ingen fritid. De tok etter hvert et valg – de skulle la deres barn få oppleve et meningsfullt liv, som dreide seg om noe annet enn tester og legebesøk, og de prioriterte bort mange av hjelpeapparatene. Hun fortalte om hvordan de syntes det var bedre å la barnet få leke, være sosial og få være på skolen – oppleve livet, og ikke bare det å være annerledes og trist over å gå glipp av så mye. Hun sa selv at de gikk fra ”lært hjelpeløshet”, til å ta kontroll. Theodor, som barnet heter, har nå et innholdsrikt liv. Han går på en skole der han blir inkludert, han er i en vanlig klasse, der han har venner og ikke minst – han betyr noe, han blir sett og han får gjøre skolearbeid med de andre barna uten at de voksne blander seg. Han er en ressurs, og de andre barna lærer mye av han. Det viktigste er at han blir inkludert, han er en del av fellesskapet og han har selv sagt at han gleder seg til å dra på skolen hver dag, nettopp på grunn av fellesskapet.

Bekkevold fortalte også om hva som må til for at et slikt barn skal ha det godt på skolen. Noe av det aller viktigste er at skolen har personale som har høy kompetanse på det å jobbe med barn med funksjonshemminger, at de klarer å få barnet med i klassen og i fellesskapet, samtidig som at barnet får særskilt oppfølging. Hun snakket om et individperspektiv og et aktørperspektiv, og dette dreide seg om hvordan man indirekte henter inn kunnskap om individet gjennom tester og prøver, og om hvordan man kan tilrettelegge på bakgrunn av kunnskapen. Det er også viktig å vite at barna kan være ressurser for hverandre. De sterke kan hjelpe det mindre sterke, så lenge de gjør noe som begge parter får noe ut av. Hun fortalte også om hvordan ppt-tjenesten jobber når et barn har problemer. Først må dette problemet jobbes med innad i skolen og kanskje med helsesøster, deretter kan disse samarbeide med ppt-tjenesten for å finne løsninger. Det aller viktigste er at alle har ansvar for og som omgås barnet, ikke gir opp det at barnet skal få det bedre, at ting har en løsning.

Jeg ante ikke at det i det hele tatt fantes så mange hjelpeapparater som det faktisk gjør, og jeg tror ikke at man helt klarer å sette seg inn i en hverdag der man er foreldre til et slikt barn før man er oppe i det selv. Jeg fikk i alle fall det inntrykket at det handler om å være sterk, og at det handler veldig mye om å prioritere. Og som det som oftest er, man går på noen ”smeller” før man tar de riktige valgene, og klarer å prioritere ”riktig”. Det viktigste budskapet hun ville formidle tror jeg var det at man skulle dysse ned annerledesheten, og la barnet oppleve en så normal hverdag som mulig. Å la barnet være en del av et fellesskap er det viktigste for at det skal ha god livskvalitet. Som lærer er det nok en utfordring å ikke være FOR overbeskyttende og ”overhjelpsom” mot elever med handikap – de har ofte stor glede og stort utbytte av å få prøve seg selv, ofte i samarbeid med andre barn. Det er også utvilsomt nyttig å være mest mulig positiv og motiverende som lærer. Da er det utrolig hva barna kan få til. Det som traff meg mest denne forelesningen var brevet Bekkevold leste opp, et brev som sønnen hadde skrevet. Dette handlet om hvordan han opplevde skolehverdagen, og det var rørende å høre om hvordan et barn med så stort handikap, klarer å være positiv og livsglad og ha en god porsjon humor og selvironi. Og mye av grunnen til dette er fordi han lever et liv med meningsfulle aktiviteter, der han vet han er godtatt og ønsket av de rundt seg, og hvor han kan være en ressurs for fellesskapet.

  

5. mars 2008: Dysleksi i et inkluderingsperspektiv

I dag var det igjen duket for temadag i pedagogikk, og denne gangen dreide det seg om ”dysleksi i et inkluderingsperspektiv”. Forelesningen ble ledet av Marianne Grønner, som er med i dysleksiforbundet. Hun fortalte om hva dysleksi er, at det dreier seg om vanskeligheter med å knytte lyder til tegn. Dysleksi er en spesiell form for lese- og skrivevansker som er forbundet med en svikt i det fonologiske systemet. Selve ordet dysleksi betyr ”vansker med ord”. Hun fortalte også om at det kan være vanskelig å skille mellom hva som er generelle lese- og skrivevansker, og hva som er dysleksi. Når man går i tredje klasse, skal det være mulig å ta en test som sier noe om hvordan det ligger an, om en elev har diagnosen dysleksi. Hun snakket også om at man burde ta foreldrenes engstelse på alvor, ettersom dysleksi ofte er noe som går i arv, og som mange av foreldrene til disse barna derfor vil kjenne seg igjen i. Hun påpekte også viktigheten ved det at om en elev får diagnosen, skal denne eleven bli fulgt opp umiddelbart. Det er ikke noe poeng i å sette en diagnose om dette ikke blir gjort noe med – eleven har rett til å få hjelp.

Noe av det som festet seg mest hos meg, var det hun fortalte om at dysleksi ikke har noe med evner og gjøre – dysleksi rammer uavhengig av evnenivå. Elever som sliter med å lese og skrive, mange oppover i de høyere trinnene, kan ofte bli stemplet som ”dumme” eller ”treige” både av andre elever og lærere. Eleven selv forstår ikke hvorfor han/hun sliter, og blir umotivert og gir opp. De andre vet heller ikke grunnen. Eleven tror selv at han er dum. Dette er forferdelig å vite, og forferdelig å tenke på.  Jeg har inntrykk av at man i skolen altfor ofte måler ting kun etter faste mønstre, man får ikke alltid målt det man ønsker eller BØR måle, og slike elever kan ofte falle utenfor bare fordi de ikke klarer å lese riktig eller sette ord på det de ønsker. Skolen bør stille med hensiktsmessige tester og personale som har kompetanse til å tolke dem.  Det er ingen tvil om at det kreves mye kompetanse fra lærernes side for å tolke hva som er generelle vansker og hva som er dysleksi. Når det er sagt, er det i alle fall viktig at læreren i alle klasserom gjør sitt for å inkludere de som har lese- og skrivevansker. Som Marianne Grønner sa, så er det viktig at man ikke senker forventningene til elevene, men heller har høye forventninger. Man bør ha tro på, og realistiske forventninger til at eleven skal klare noe. Har læreren troen, er det lettere for eleven også å ha forventninger til seg selv. Man må ta ting skritt for skritt, slik at eleven kommer over et lite hinder av gangen, og opplever mestringsfølelse. En annen ting jeg merket meg godt, var dette om at eleven som får stilt en diagnose opplever en slags lettelse, han vet grunnen til at han har slitt så mye, og ”tilgir” på en måte seg selv for at han ikke har fått til. Det er alltid godt å få vite at vanskelige ting en sliter med, faktisk har en årsak.

Det jeg lærte under denne forelesningen er at jeg generelt ikke vet så mye om dysleksi, og lærte derfor en del nytt om emnet. Jeg håper at jeg lærer mer, for det er tydelig at det er svært viktig med kompetanse når det gjelder dette. Det jeg kan tenke meg å lære mer om, er konkret de ulike måtene og pedagogiske redskapene man kan bruke for å gjøre undervisningen til dyslektikere både utfordrende, lærerik og spennende for elevene.

Tema 20/2-08: Tilpasset opplæring

I dag har vi hatt nok en temadag på høgskolen, og denne gangen har dagen dreid seg om tilpasset opplæring. Roald Jensen, som har skrevet en bok om tilpasset opplæring, hadde mye å formidle når det gjaldt temaet. Han snakket om hva tilpasset opplæring egentlig dreier seg om – at det smale individualistiske forståelsen mange hadde på begrepet tilpasset opplæring var feil, det at man fokuserte for mye på enkeltindivider, at hver enkelt elev skulle få sin helt egen undervisning. Han mente at det riktige var en videre forståelse, å prøve å få med seg alle, også den enkelte, innenfor fellesskapet. Det er opp til læreren å prøve å få med seg alle slik at alle lærer på best mulig måte. Fokuset bak tilpasset opplæring bør være hvordan man på best mulig måte kan fremme læring, og ikke på selve begrepet. Han snakket faktisk ikke så mye om de ulike måtene å ha tilpasset opplæring på, men han snakket om de mest vanlige og fordeler og ulemper ved disse. Han snakket derimot en del om hvilke kriterier vi bør ha som lærere før vi kan sette i gang god tilpasset opplæring. Og dette var å evaluere elevene godt først, og evaluere det som skjer i klasserommet. For som han sa, man kan ikke sette i gang skikkelige og effektive tiltak, før man vet konkret hva det skal settes i gang tiltak for. Han kom også med en definisjon på hva tilpasset opplæring er: ”Tilpasset opplæring handler om å utvikle en skole hvor alle legger til rette for og bidrar til at alle lærer og utvikler sitt potensial gjennom deltakelse i et læringsfellesskap.” Å være med på å skape dette gode læringsfellesskapet, er en av lærerens viktigste oppgaver.

Noe jeg ofte har tenkt på i forbindelse med begrepet ”tilpasset opplæring” er at begrepet ofte favner de som har vanskeligheter på skolen – det er i alle fall de jeg først tenker på. Men i virkeligheten er det jo slik at alle bør få en undervisning som er slik at de kan mestre den, men som likevel utfordrer og hele tiden gjør at de lærer noe, og på den måten opplever mestringsfølelse. Tilpasset opplæring skal også gagne de ”skoleflinke”, slik at de får utfordringer de kan strekke seg imot. Disse elevene kan man også bruke som ressurspersoner for de svakere elevene, fordi man lærer ofte enda mer gjennom å lære videre det man har lært. Men som Roald Jensen sa, man kan bruke elever hvis de også har nytte av det og lærer av det, men ikke misbruke elever til å hjelpe en selv, for å få det lettere i jobben som lærer. Dette var noe jeg merket meg, for noen lærere synes å ha denne oppfatningen. Det slo meg også at for å drive tilpasset opplæring er man nødt til å svært gode organisatoriske evner som lærer – man skal se alle i klassen, sørge for at alle lærer på best mulig måte, og ikke minst; man skal ha forventninger til alle! Han nevnte i den forbindelsen at på skoler der man har mestringsgrupper og deler inn elever etter prestasjoner i fagene, setter man på en måte elevene i ”intelligensbåser” .  Man kan bli slik at man senker forventningene til en elev, fordi han er i ”den gruppa”, og dette er feil. Man skal alltid ha forventninger til elevene. Alt dette man må ta hensyn til er mye å holde styr på, og jeg tror at man trenger en del erfaring som lærer for å se alt i sammenheng og handle på riktig måte. Med andre ord – vi studenter har mye igjen å erfare, og veldig mye igjen å lære oss! Noe jeg skal bli bedre på neste gang jeg har praksis er at når jeg gir oppgaver til elevene, skal jeg gi dem mye tilbakemelding underveis, formativ evaluering, mens de jobber. På den måten hjelper jeg dem til å få et enda bedre sluttresultat og til å lære best mulig – prøve å lokke fram potensialet som er i alle gjennom å lede dem frem til svar, i stedet for bare å gi svaret til dem.

  

13/2 2008: Mobbing

Denne dagen har vært en av de mest engasjerende, rørende og motiverende skoledagene jeg har hatt i løpet av den tiden jeg har gått på høgskolen. Vi har hatt temadag om mobbing, og Terje Forsberg, en mann som har opplevd utrolig mye vondt og utrolig mye motgang, men som likevel har klart seg bra i livet, har hatt foredrag for oss. Han fortalte oss om livet sitt fra da han var liten, og fram til i dag da han er 58 år. Han kom fra et alkoholisert hjem, der faren var voldelig og banket opp alle i familien, og ellers gav blaffen i dem. Familien sultet ofte, og ingen i nærmiljøet på stedene der hvor familien flyttet så ut til å bry seg. På skolen ble Terje stemplet som evneveik, og dette fulgte han på hver nye skole han startet på, fordi familien flyttet omtrent hvert år. Han ble også trakassert av folk på skolen, til og med av lærerne. Både fysisk og psykisk mobbet de han, og han var ofte på randen av sammenbrudd. Livet så i det hele tatt svært mørkt ut. Men Terje bestemte seg for å finne en vei ut av dette. Han traff den nåværende kona si, og han fikk seg en ordentlig jobb. I dag er mannen som ikke lærte seg å lese før han var 20 år forfatter, han er både far og bestefar, jobber som lærervikar og har et godt liv. Etter foredraget snakket vi om mobbing generelt, hva det er og hvor mange som blir utsatt for det. Mobbing ser ikke ut til å avta i Norge, men tvert imot ser det ut til å stige, i dag sier over 20% av elevene i den norske skolen at de blir mobbet i varierende omfang. Dette er skremmende fakta!

Det var veldig inspirerende å se at en mann som har møtt så mye motgang, klarer å bevise for seg selv og for resten av verden at han er noe, han kan noe – livet hans er meningsfullt. Han motbeviste alle som sa at han var “evneveik”, og kjempet for å virkelig få til noe. Det å høre hva han tenkte og følte da de hadde trakassert han var sterkt. Enda mer sterkt var det kanskje da han ble spurt om hvordan han klarte å tilgi faren som hadde ødelagt livet hans, han hadde nemlig sunget i farens begravelse. Da sa han at han hadde tilgitt faren hans for sin egen del, for hatet var for tungt å bære. Dette var noe som gjorde inntrykk på meg, fordi vi tenker ofte at hatet vårt sårer og går utover andre, men den det går aller mest utover, og tynger mest, er nettopp oss selv. Det står respekt av å klare å legge noe slikt bak seg og gå videre med livet. Det gjorde også veldig inntrykk på meg dette han sa om at det å trives på skolen er noe av det viktigste som finnes, og noe av det viktigste en lærer bør tenke på i forhold til elevene sine. En jente som blir voldtatt av far sin kvelden i forveien, klarer ikke å løse likninger dagen etterpå. Da er det viktigere at læreren tar tak i hvordan eleven har det, enn å kjefte på at hun ikke følger med i timen. At en lærer ikke må bli en slags robot som kun består av tall og bokstaver, og som legger fra seg mennesket et eller annet sted på veien, var et veldig godt poeng, syntes jeg. Slik kan det altfor fort bli i den verdenen vi lever i i dag. De stille elevene, de som bråker i form av ønske om oppmerksomhet eller de som ser ut som om de tynges med noe, jeg tror jeg kommer til å ha de litt mer i bakhodet neste gang jeg har praksis. For jeg er veldig enig i det han sa, at det er nettopp disse som trenger ekstra oppmerksomhet, en hånd å holde i og kanskje bare at du viser at du er der for dem, sammen med dem, og tar deg tid. Og som lærer er det mer viktig å ta opp ting om man frykter at noe er veldig galt, enn å la det passere, i frykt for å få bråk om man (forhåpentligvis) tar feil. For når alt kommer til alt dreier det seg jo ikke om å være et leksikon for elevene, men mest av alt et medmenneske som de kan stole på.

Generelt læringsutbytte denne høsten

Når en person med så liten innsikt i datateknologiens verden som meg kan lære seg å lage og redigere filmer, opprette websider, bildebehandling og diverse andre artige ting, da er det håp for alle! Jeg har lært masse om ulike måter å bruke ikt i undervisningen på, og sett at alt er ikke så avansert bare man får en god innføring i det. Jeg har fortsatt masse igjen å lære, men nå kan jeg i alle fall betydelig mye mer enn jeg kunne i utgangspunktet for et år siden - da jeg kun visste hvordan man logget seg på internett. Det er nok mange ressurser som grunnskolene ikke er klar over finnes når det gjelder programmer på pc’n. Man regner nok med at omtrent alle programmer koster en formue og at skolene ikke har råd til de, men det er jo faktisk slik at det finnes gode gratisprogrammer som alle kan bruke. GIMP er bare et av programmene som flere skoler burde blitt klar over. Jeg håper og tror at det jeg har lært i ikt er noe både jeg og mine fremtidige elever vil få glede av og nytte av i  skolehverdagen

Animasjonsfilm

Noe enhver grunnskolelærer bør kunne i disse dager er å lage animasjonsfilm. Ikke bare er det noe alle får til med enkle instruksjoner, men det er også noe som ikke krever de største økonomiske ressursene. Det man trenger er et webcamera (man gjør et godt kjøp for rundt 500 kr i følge Magnus Nohr), og man trenger windows moviemaker på pc’n. Vi fikk noen timer på skolen en dag til å lage en slik film, og det holdt. Filmen skulle vare i ca 1 minutt, og prinsippene var de samme som da vi skulle lage filmen vi skulle redigere. For de som ikke helt vet hva det å øage en animasjonsfilm går ut på, er det slik: Vi lager en kulisse, av en pappekse med tre vegger. Det blir som en scene. Egnede figurer er duplofigurer/figurer som ikke velter så lett. Prinsippet er at man flytter figurene i ørsmå bevegelser av gangen, og tar bilde for hver bevegelse. Til slutt blir alle disse bildene satt sammen til en film. Jeg valgte å bruke 10 bilder i sekundet. Jo fler bilder man bruker per sekund, dess mer ekte ser bevegelsene ut. Etter jeg hadde redigert filmen la jeg på stemmer og musikk. prinsippet for å legge på lyd er det samme som Disney bruker, man prøver å snakke inn stemmer samtidig som filmen går. Filmen min var om et slagsmål, hvor den ene parten stikker av. Kanskje ikke så originalt, men morsomt å lage.

Å lage og redigere en film

En annen av oppgavene vi har hatt i ikt denne høsten, var å lage en film som vi skulle redigere. Filmen skulle enten være en instruksjonsvideo om noe, eller en film om deg selv. Ettersom jeg ikke kom på noe spennende å lage en slik instruksjonsvideo om, laget jeg en film om noe(n) langt mer komplisert - nemlig meg selv. Å lage en film om seg selv på sånn ca 1,5 minutter var ikke så lett, men resultatet ble en noe typisk you-tube-liknende film. Jeg valgte å vise noe om ting jeg liker, og plukket ut sentrale side ved livet mitt, som det å spise is, tegne, spille piano, (jeg glemte å nevne soving), reise (selv om jeg ikke har reist såå mye enda, men det kommer). Filmen ble laget med et webcamera, og redigert i windows moviemaker. Jeg har aldri redigert en film på egenhånd før, men det var faktisk ikke så vanskelig. Det som var dumt var at filmen “hang seg” hele tiden i programmet, og jeg måtte starte pc’n på nytt en par, tre-sju ganger Kravet var at filmen skulle ha rulletekst, innledningstekst, musikk, minst en filmeffekt og minst fire klipp. Det er noe flaut å få en slik film rettet, men likevel, det fikk jeg vel tåle. Jeg regner med at folka på help-desk lo mye og godt av diverse filmer fra folk i klassen